Til ettertanke…

To alvorlig syke menn delte rom på sykehuset.

Den ene av dem fikk sitte oppreist i sengen i én time hver ettermiddag for å drenere bort væske fra lungene. Sengen hans stod ved siden av det eneste vinduet. Den andre mannen måtte ligge hele tiden. Mennene snakket og diskuterte i timevis.

 

De snakket om sine kjæreste, hvor de bodde, jobber de hadde hatt, ferier de hadde vært på osv. Og hver eneste ettermiddag, når mannen i sengen ved vinduet fikk sitte oppreist, fikk han tiden til å gå ved å fortelle romkameraten om alt han så ut av vinduet.

Mannen som hørte på, begynte etter hvert å se veldig frem til disse spesielle stundene da tilværelsen hans fikk nye impulser og nytt liv, gjennom det som ble fortalt om alt som foregikk utenfor.

Vinduet vendte visstnok ut mot en vakker innsjø. Det var ender og svaner der, og barn med modellbåter. Forelskede par gikk hånd i hånd i solskinnet mellom blomster i alle farger, og i det fjerne kunne man skimte konturene av bygninger i byen.

Mens mannen ved vinduet fortalte om dette i minste detalj, lukket mannen i den andre sengen øynene og så det hele for seg. En varm maidag beskrev mannen ved vinduet 17. mai-toget utenfor. Selv uten å kunne høre verken musikk eller rop, var bildene og detaljene nok til at den andre kunne se det hele levende for seg i sitt indre.

Det gikk dager, uker, måneder. Så en morgen, på den vanlige runden, fant sykepleieren mannen ved vinduet livløs i sengen. Han hadde sovnet stille inn i løpet av natten. Så fort han kunne, men uten å virke respektløs, for han var selvsagt ute av seg og trist, spurte den gjenlevende mannen om det var mulig å flytte sengen hans bort til vinduet. Sykepleieren innfridde ønsket, og etter å ha stelt mannen, lot hun ham være i fred. Med mye strev og smerte klarte han å lene seg opp på albuen for ta verden utenfor i øyesyn. Han snudde seg langsomt mot vinduet. Han så ikke noe annet enn en murvegg. Den overraskede mannen spurte sykepleieren hva som kunne ha fått hans avdøde venn til å beskrive så mye fint på andre siden av vinduet… og med så overbevisende ord og bilder.

Sykepleieren svarte at hun ikke kunne skjønne det, for mannen hadde vært blind og kunne ikke se veggen en gang!

Så smilte hun og sa, «Kanskje han bare ønsket å oppmuntre deg.»

Det gir en egen glede å kunne gjøre andre glade selv om man ikke har det godt selv. Delte sorger er halve sorger, men delt glede, er dobbel glede er det noe som heter.

Den som oppmuntrer andre, får det lettere selv. Husk på dette når du treffer personer som ønsker å endre atferd, enten det gjelder trening, kosthold eller andre livsstilsvalg. Dine ord betyr noe!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>